Hva har det å være mamma gjort med meg?

I dag har jeg lært noe nytt. Eller, det var vel egentlig noe jeg var klar over, og har følt på en stund. Jeg har vanskeligheter med å se folk i øynene mens jeg prater. Jeg tror mye av det ligger i at jeg de siste 3,5årene har hatt minst en unge foran, rundt eller ved siden av meg, så jeg kan ikke gi noen min fulle og udelte oppmerksomhet siden jeg alltid må ha øyne i nakken for å passe på at ikke noe galt skal skje. Jeg lytter mer enn jeg snakker, og albuene har blitt buttere av å få barn. Det er ikke lenger så viktig å ta ordet på møtene og stikke seg frem. Men armene trenger ikke akkurat være limt til kroppen heller, det går jo an å åpne kjeften og ha noen meninger en gang iblant selv om man har blitt mor til tre. Det finnes en mellomting mellom Hjemmeværende Hustru og Tårnfrid.

Så for å utfordre meg selv har jeg har vært på kurs i presentasjonsteknikk. Det å være mamma har vært jobben min mer eller mindre på heltid i snart tre år. Jeg jobbet litt over ett år mellom permisjonene, men det oppleves allikevel som en parentes, fordi jeg var gravid deler av den tiden. Men å stå der, alene foran alle, midt i rommet, og holde på deres oppmerksomhet var overraskende ubehagelig. Det var fryktelig vondt, ubehagelig og uvant å stå foran en forsamling med bare meg selv og fortelle dem noe konstruktivt om noe annet enn det å være mamma.

Vi fikk en dag på oss til å forberede en presentasjon på 10-15 minutter, og temaet var valgfritt. Jeg kunne selvfølgelig snakket om tvillingvogner, barselpermisjoner, arv vs miljø med vinkling på tvillinger. Eller kanskje forskjellen på å få ett barn vs to barn. Barnehagedekning? Importere barnevogn fra utlandet kanskje? Men jeg bestemte meg for å snakke fag, for å få tilbake litt selvtillit i jobben. I går kveld da jeg satt hjemme og finspikket på presentasjonen min kom suget i magen og jeg lurte igrunn på om jeg bare skulle ta en sykt barn dag (for minstemor er jo faktisk litt snørrete….)

Men jeg stilte! Jeg er vel sånn midt på treet fornøyd med det jeg sa, jeg bestemte meg for å droppe manuset og prate fritt i stedet. Og da hoppet jeg over to poenger gitt. Men jeg hadde jobbet mye med strukturen på det jeg skulle si, og det fikk jeg veldig gode tilbakemeldinger på. Hovedmålet mitt med å gå på et sånt kurs var at jeg vil føle meg komfortabel med all oppmerksomheten rettet mot meg. Og det gjorde jeg! Jeg fikk ikke den velkjente rødfargen i ansiktet og på brystet da jeg oppdaget at jeg hadde hoppet over deler av det jeg skulle si og allerede var lagt forbi muligheten til å flette det ubemerksomt inn. Jeg var ikke god nok på å se folk i øynene mens jeg holdt foredraget, men det er neste skritt. Men jeg klarte å se folk i øynene både før og etter jeg kjørte gjennom ”det jeg skulle si” biten, og det er første skritt tilbake til å få armene ut fra kroppen og albuene litt frem.

Den nye hverdagen

I dag starter den nye hverdagen vår for alvor. I mai var jeg tilbake i jobb, etter et par gjesteopptredner i enkelte uker da pappan hadde fri fra studiene sine. For to uker siden ble minstejenta barnehagebarn. Og i dag var det slutt på den lange sommerferien til studenten. Og jeg tar ikke mer ammefri. Hverdagene melder sin ankomst. Hva er vel en bedre måte å markere hverdagene på enn å gå ut å spise, bare oss to?

Den svarte mammasamvittigheten

Det er ofte både høy terskel og lagt til dørstokken for å dra med barna til legen. ”Jeg venter en dag til og ser det an”. Med tre små barn har jeg vært hos fastlegen så ofte det siste året at han vet hvem som er hvem av tvillingene, og hilser på meg med navn når vi passerer hverandre på gata. Men i våres fikk vi oss en skikkelig støkk, hvor ”vi venter og ser det an” endte med en innleggelse på barneavdelingen på sykehuset og en astmadiagnose. Mammasamvittigheten ble kullsvart. At jeg kunne la henne gå så lenge. Men mammahjernen vet jo at det ikke ville blitt stoppet før, det var et virus som forårsaket astmaanfallet, og hun har ikke hatt noe lignende tidligere. Allikevel styrer mammasamvittigheten over mammahjernen.

Ene frøkna klager mye over at hun har vondt. Men hun klager ofte på ting bare for å ha noe å si. Derfor har hun vondt, elsker, liker, liker ikke, kjeder seg, lurer på, kan vi prate om, synes at, tenker at, og tror at ganske ofte. Mange ganger om dagen. ”Jeg har vondt i magen” sier hun ved middagsbordet.- Jada, det har du sikkert. Spis opp middagen din. Hun spiste ikke opp middagen sin, og da ble det heller ikke noe dessert. Ville ikke ha kvelds. Jaja, lille stabeist… Humøret er tilbake neste morgen, men hun somler med skoene, og vi kommer oss til slutt ut døra og til barnehagen. Noen timer senere kommer telefonen fra barnehagen om at frøkna har vondt i magen og er slapp. Mammasamvittigheten blir med en gang grå, og overtar styringen over jobbhjernen. Jobbhjernen ringer pappan og ber han om å hente frøknene i barnehagen. Den ene frøkna er slapp og har tydelig vondt, og har sovnet i vogna. Den kvelden spiser hun ikke, bare sover. ”mamma jeg har vondt i munnen min” sier hun da hun våkner, og noen sekunder senere er omgangssyken er et faktum. Mammasamvittigheten går fra grå til svart. Det neste døgnet blir mammasamvittighten kullsvart ettersom ungen ikke klarer å holde noe som helst nede. Ikke engang et halvt glass vann.

Når hun er frisk igjen begynner mammahjernen å analysere hva som skjedde. Joda, jeg kunne kanskje ha skjønt at hun brygget på ett eller annet. Jeg burde skjønt det. Men med full jobb og noen få dager satt av til syke barn gjennom et helt år er det ikke så lett å holde barnet hjemme bare i tilfelle det er sykt. Men mammahjernen vet at når det er snakk om omgangssyken så skal man holde reglene, barnet skal ikke i barnehage før 2 døgn etter de er symptomfrie. Sånn at ikke andre frøkner skal brygge på noe, og andres mammasamvittigheter trenger å bli like svarte.

Lykken er en fisketur

 Frøken N er første jente ut til å bli med pappa ut i båten for å fiske abbor

Tilbake med fangsten i en pose...

 Se her søster, se hva jeg har fanget!

 Frøken V er neste jente ut, poserer i flytevest og overtrekksbukse

Skitt fiske, søster!

Vi venter her på trappa vi!

Frøken V fikk fisk hun og!

Lillesøster er rett rundt svingen, hun vil være med å rense fisk hun også

FISK!

Se nå mamma, se på halen. INN med halen...

UT med halen!

Og INN med halen!

Far renser, N vasker, og V holder den neste fisken klar

Ser du lillesøster, ser du på fiskene våre? Neste år er det din tur!

Vaske vaske

  

Plaske plaske

Og ikke minst, klaske klaske fisken...

Fisken ble jammen meg vasket, plasket og klasket nøye. Så nøye at det som var igjen av fisken måtte gis til Mikkel Rev i stedet for å stekes i panna...

God dag mann, økseskaft?

Selv om jeg har sommertid og kortere dager på jobben må hverdagsmiddagen gå kjapt å lage. En av kjepphestene mine er at vi (så langt det lar seg gjøre) skal spise middag sammen. Og middagen skal være variert. Det er ikke alltid like lett å komme opp med nye spennende varianter, men for tiden går det mye i pesto. Men den må være hjemmelaget.

Pesto er ganske kjapt og enkelt å lage, og gir en fantastisk god smak. Jeg bruker en stavmixer og blander sammen en potte basilikum, en neve parmesan, en neve pinjekjerner, to fedd hvitløk, og sper med en god olivenolje til det blir riktig konsistens. Smak til med salt og pepper. Volia, thats it! Holder seg godt i kjøleskapet i en lufttett boks, så denne porsjonen holder fint til to måltider hos oss.

Jeg er veldig glad i kombinasjonen pesto og laks. En av gjengangerne på middagsbordet hos oss er laks i terninger stekt raskt i panna servert med fullkornsspaghetti rørt inn med en spiseskje eller to med pesto, og en enkel salat til.

Eller som i går, en veldig enkel variant: legg laksefileter i en ildfastform, fordel en skje pesto over hver av filetene, og la det stå en halvtime på benken for å trekke inn. Stekes på 180 grader i ca 15 minutter. Mens laksen steker koker jeg nypoteter og blomkål. Jentene mine elsker rømme, så de fikk en klatt rømme på tallerkenen til å dyppe poteten i, som vanlig.

En av de fine tingene med å spise middag sammen med treåringer er at man får dagens gullkorn servert som perler på en snor. Som i går, da frøken N ikke ville spise fisk, men la innpå med blomkål og potet.

Far i huset: Du frøken N, skal du bli vegetarianer du da?

Frøken N: Nei pappa, jeg skal jobbe i barnehage når jeg blir voksen. Det er en fin jobb!

Far i huset: Ja, det har du helt rett i, men skal du ikke spise litt fisk? Frøken V har spist opp all maten sin.

Frøken V: Ja, jeg har spist opp all fisken, for jeg skal jo bli brannbil når jeg blir stor!

Sa noen god dag mann, økseskaft?

En treåring spør mer enn jeg har svar 2

Denne våren har jeg mistet både bestefar og grannie. Og forklart døden for de to tre år gamle frøknene. I tillegg har den barnehagen de skulle ha startet i (men som ikke hadde plass til dem allikevel) blitt påtent og brant ned til grunnen. Og nå det uforståelige angrepet på Oslo og Utøya.

Jentene fikk med seg smellet i Oslo. Vi hørte smellet da vi var på lekeplassen og skyndet oss inn siden vi trodde det var tordenskrall. Så begynte det å ule i sirener. Vi hørte utallige brannbiler, ambulanser og politibiler ule forbi vinduene, og Tour de France ble avbrutt av nyhetssendinger. Vi måtte forklare bildene som kom på tv. Vi kalte det en Ulykke. En bombe hadde eksplodert og laget en Ulykke som ødela mange hus, og mange folk hadde skadet seg. ”Ble folk døde også?” Ja, det ble nok noen som døde, men vi vet ikke enda hvor mange. ”kommer det sykebil og ambulanse” Ja, heldigvis bor vi i Norge og har mange ambulanser og flinke leger. ”Kommer det brannbiler? Brenner det sånn som barnehagen gjorde?” Takk og lov begynte Drømmehagen!

Noen minutter inn i Drømmehagen sjekker jeg nettavisene. Leser om Utøya. Skrekkscenarioet blir verre og verre. Jentene får se barnetv, og så skrur vi av tv’en. En bombe kan jeg finne ord for å forklare. Men ikke det som skjedde på Utøya.

Neste dag gjemmer jeg Aftenposten. De kan ikke lese, men jeg vil ikke at de skal se bildene. De trenger ikke andre bilder enn bilder av ødelagte hus. Treåringene spør, og jeg svarer at nå har de tatt mannen som lagde den Ulykken. Han er i fengsel, og skal aldri gjøre noen vondt igjen. Og ingen er enige i det han gjorde. Man kan ikke lage en sånn Ulykke fordi man er sinna på noen. Noen dager senere er rosemarsjen. Jentene får stå opp og se på tv sammen med oss. Det gjør det lettere å finne svar. ”Hvorfor har de så mange blomster?” ”Hvorfor gråter de?” Og ”Jeg kan se to makne blomster, klarer du det mamma?”

Jeg er så takknemmelig og stolt over at vi i Norge har taklet denne Ulykken sånn som vi har gjort. Med en pause i politiske utspill. Rosemarsj. Samhold. Vi pynter den vakre byen vår med blomster. Til ungdommen.

Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen! Godt valg september 2011!