I barnehagen ble jeg våt på sokkene...

Det er ikke mer enn fire uker siden jeg mistet bestefaren min. Det er vanskelig nok for meg å ta inn over meg at noen jeg er så glad i er død. Og enda vanskeligere for en treåring å skjønne hva det innebærer at noen er død. Treåringene vil gjerne vite hva død betyr. Jeg prøver å forklare at det betyr at kroppen ikke virker mer, og at vi ikke kan gå på besøk igjen. Og at de ikke kan komme på besøk til oss. Man trenger ikke middag. Ikke frokost. Ikke engang lørdagsgodteri. "Mamma, du savner oldefar" sier V når vi setter oss ned for å spise middag. "Ja, det gjør jeg. Det var min bestefar, og jeg var veldig glad i han". -"Er du trist mamma?" "ja, jeg er trist. Jeg var veldig trist før, men nå har det gått litt tid, og jeg er ikke så trist nå". Det neste som ble sagt er "i barnehagen ble jeg våt på sokkene". Denne samtalen har gjentatt seg mer eller mindre daglig, men den har dabbet av i det siste.

Nå mister jeg snart bestemoren min. Det blir vel mye prat om det rundt middagsbordet fremover. Jeg får bare håpe at de blir våte på sokkene hver dag. For en treåring har flere spørsmål enn jeg har svar...

Velkommen til en ny hverdag

Da er permisjonstiden over, og en ny hverdag med jobb har startet. Lille minstemor har gått fra å være en liten bylt til å være et lite menneske på ett år.

Det tar litt tid å stille om hodet fra bleieskift, mat og sovetider til analyser, strategier, planer og opplæring. Men jeg merker at det går bedre for hver dag. Snart er jeg rene Tårnfrid


17 Mai 2010



17 Mai 2011